Av Kristian Gundersen, professor

Pandemien har avslørt et sikkerhetshysteri i det moderne samfunn.

Det er pussig hvordan pandemien har avdekket at sikkerhetstenkning trumfer alt annet. Dette er kanskje drevet fram av en ideologi om at vi må ta hensyn til de reddeste blant oss, og til et umettelig behov hos moderne ledere for å ha ryggen fri.

For eksempel avbrøt man undervisningen ved alle skolene i Oslo høsten 2011 midt på dagen og sendte elevene hjem fordi 4 av 94000 solgte brannslukningsapparater (0,004 prosent) i Europa av en bestemt type hadde fått en utblåsning i løpet av 6 måneder. For øvrig uten at noen ble skadet.

Det kan argumenteres for at faren for en utblåsning for hver av apparatene i Oslo var på 0,00001 prosent den gjenstående halve skoledagen, likevel nødevakuerte man altså alle elevene. Om det var noen sikkerhetsrisiko ved å sende alle uanmeldt hjem kan sikkert diskuteres.

«Når skal vi ta sjansen? Når er risikoen liten nok?»

Det er tilsvarende tenkning i moderne HMS-regimer. Alle tenkelige og utenkelige risikoer skal evalueres skriftlig, og enorme ressurser går med til dokumentasjon.

Selv da en professor falt i trappa på Universitetet i Oslo etter 200 år og døde, var det diskusjon om å utarbeide regler om å holde i gelenderet. Skulle det skrives en SOP, en standard operasjonsprosedyre, for å gå trappa?

Og slik kunne vi fortsette med diskusjoner om hjelm under aking, forbud mot treklatring i barnehagen, og påbud om svømmevest, selv om man ror sin båt på et stille skogstjern slik jeg ofte gjør.

Under epidemien har en tilsvarende uhemmet føre-var tenkning kommet til syne, særlig i Helsedirektoratet. For ikke å snakke om allehånde nettgrupperinger.

Dødeligheten ved infeksjon var på omkring 0,12 prosent i Norge selv før omikron, og de over 80 år hadde 96 prosent sjanse for å overleve. Medianalderen for covid-assosiert død er omtrent den samme som levealderen i Norge (83år).

Dette betyr ikke at tiltak ikke var nødvendig, med en eksponentiell (tiltagende) smittevekst i en stor ikke-immun befolkning. Og vi var motivert av at det var midlertidig, til vaksinen kom. Det gjorde den langt tidligere enn mange av oss fryktet.

«Hvor lenge kan vi be alle som har hatt selv milde forløp om å kjenne ekstra godt etter?»

Nå er vel omikron kanskje mindre farlig enn influensa, men noen snakker om at vi bør innføre årlige tiltak mot influensa også, siden pandemien har vist at tiltak virker, og vi har altså fremdeles strenge tiltak mot omikron.

Det er en ideologisk motstand mot naturlig immunitet, som var det som stoppet epidemier før vi fikk vaksiner.

Det har vært en bekymring for overbelastning, først av intensivavdelinger og i det siste av allmennhelsetjenesten. Det har ikke vært mye overbelastning hittil, men tenkningen støttes av sterke profesjonsgrupper, særlig sykepleierne.

Igjen må vi erkjenne at det er problematisk med eksponentiell vekst, men når skal vi ta sjansen? Når er risikoen liten nok? Skal vi tenke som med brannslukningsapparatene i Osloskolen?

Den siste frykten er en slags covid-eksepsjonalisme, at dette er en sykdom helt ulik andre. Her kommer såkalt «long covid» inn. For meg ser det ut som dataene viser at covid, liksom andre virussykdommer, kan gi langvarige plager ved alvorlige sykdomsforløp.

«Vi som ikke er av de aller reddeste, må også få et ord med i laget»

Hvor lenge kan vi be alle som har hatt selv milde forløp om å kjenne ekstra godt etter, og ha frihetsrestriksjoner basert på en hypotetisk frykt av denne typen?

Det kan nok hende at noen litt nærsynte helsemyndigheter trenger hjelp til å se litt mer utenfor sykehusdøra. Og så må vi som ikke er av de aller reddeste også få et ord med i laget.

Lord Sumption uttrykte det poetisk så tidlig som i mai 2020, like etter den første nedstengningen: «There is more to life than the avoidance of death», livet er mer enn å unngå døden.

Og han fortsatte:

«Livet er et glass i godt lag. Livet er å være en i mengden på en fotballkamp, eller en konsert. Livet er en familiefest med barn og barnebarn. Livet er fellesskap, en arm rundt skulderen, latter og tårer som deles på mindre enn to meters avstand.

Dette er ikke ekstragoder. Det er selve livet. De er fundamentale for det å være menneske, for vår eksistens som sosiale vesener. Selvsagt er døden permanent, mens glede kan midlertidig utsettes. Men styrken i det argumentet avhenger av hvor midlertidig det virkelig er.»

Slipp omikron løs, det er vår.

Om forfatteren: Kristian Gundersen er professor i fysiologi, Universitetet i Oslo. Innlegget er en omarbeidet versjon av en post på hans Facebook-side, og ble først publisert på NRK Ytring 26. januar 2022. Gundersen utdypet sine synspunkter i intervju på Dagsrevyen 27. januar 2022. Innlegget er gjengitt med tillatelse av forfatteren.