Pekefingeren mot de uvaksinerte
Av Arild Nørstebø, overlege og kognitiv terapeut, Dag Bratlid, professor emeritus og barnelege, Stig R. Wigestrand, ph.d., førsteamanuensis i pedagogikk, Jørgen Heier, advokat og Erlend Hodneland, PhD, forsker i medisinsk dataanalyse
Da vaksineringen mot Covid-19 tok til, minnet Europarådets parlamentarikerforsamling oss på det som frem til nå har vært grunnleggende prinsipper, både juridisk og helseetisk, nasjonalt og internasjonalt: Vaksinering må bygge på informert og reelt samtykke, og det må herske vitenskapelig tilnærming og transparens med hensyn til implementering og evaluering av vaksinasjonen, se punkt 7.3 – 7.5 i resolusjon 2361.
I både redaktørstyrte og sosiale medier skjer det nå en utstrakt polarisering mellom «det store flertallet» og «de uvaksinerte» – de tverre konspirasjonsteoretikerne som nå bærer skylden for bl.a. skjenkestopp, nedstengning og upraktiske karanteneordninger i skoleverket.
«Helsemyndighetene har hittil holdt fast på at koronavaksinen skal være frivillig, og at koronasertifikat ikke er et egnet verktøy for å kontrollere smittespredning. Det mener vi er et fornuftig standpunkt som burde opprettholdes»
Gjennom høsten har vi lært at vaksinens oppdaterte hovedformål nå skal være å motvirke alvorlige sykdomsforløp. Alle har imidlertid også hørt at vaksinenes effekt mot smitte er mindre effektiv enn først antatt mot Delta, og enda lavere mot Omikron. Fullvaksinerte blir smittet og smitter videre i stort omfang. Er ikke den siste nedstengingen bare en bekreftelse på dette? Den noe panikkartede fokuseringen på boosterdoser som eneste saliggjørende virkemiddel, til tross for at helsemyndighetene erkjenner at virkningsgraden av dette allikevel er usikker, kan kanskje ses på samme måte?
Helsemyndighetene har hittil holdt fast på at koronavaksinen skal være frivillig, og at koronasertifikat ikke er et egnet verktøy for å kontrollere smittespredning. Det mener vi er et fornuftig standpunkt som burde opprettholdes.
Ved frivillighet har vi oppnådd rekordhøy vaksinasjonsgrad: Over 90 prosent blant de over 18 år, og over 70 prosent totalt. Tillitsforholdet mellom staten og borgerne er også intakt. Med så høy vaksinasjonsgrad må myndighetene, mediene og kommentatorene velge. Enten stoler vi på vaksinene som verktøy for å begrense smittespredningen, eller så gjør vi det ikke. Uansett kan man med fordel la være å la seg irritere av en gruppe som er for liten til å drive smitten alene. Polarisering er ikke veien å gå.
«Sykehusmiljøene forteller oss også at kapasitetsutfordringene i helsevesenet først og fremst er et resultat av dårlig ledelse og finansiering over tid. Når våre myndigheter med åpne øyne har unnlatt å gjøre noe med dette, både før og etter nedstengingen våren 2020, er det urimelig å forvente at en håndfull uvaksinerte voksne skal bære dette ansvaret på sine skuldre»
For sykehusinnleggelser blir poenget det samme. Vi kan alle lese statistikk som «fanden leser bibelen», men praktikerne i sykehusmiljøene forteller oss at Covid-pasientene utgjør bare en liten andel av de innlagte, både i prosent og nominelle tall. Følgelig utgjør «de uvaksinerte» en enda mindre andel. Sykehusmiljøene forteller oss også at kapasitetsutfordringene i helsevesenet først og fremst er et resultat av dårlig ledelse og finansiering over tid. Når våre myndigheter med åpne øyne har unnlatt å gjøre noe med dette, både før og etter nedstengingen våren 2020, er det urimelig å forvente at en håndfull uvaksinerte voksne skal bære dette ansvaret på sine skuldre.
Da måtte ansvaret også fordeles på ekstremsportutøvere, alkoholikere, rusmisbrukere, røykere, overvektige, og til syvende og sist alle som i større eller mindre grad har livsstilsrelaterte helseutfordringer.
På under ett år har det kommet inn 4 527 meldinger om mistenkte, alvorlige bivirkninger etter vaksinering. Dette er et omfang vi ikke tidligere har sett maken til. Til sammenligning er dette ca. 8 ganger flere meldinger enn hva som hadde kommet inn i løpet av fire år, når Aavitsland i 2013 omtalte Pandemrix-vaksineringen som «den mest alvorlige vaksinekatastrofen i moderne tid». Selv om man tar hensyn til antall vaksinerte personer, henholdsvis ca. 2,2 mill. (Pandemrix) vs. ca. 4.3 mill (covid-vaksiner), er omfanget altså ca. 4 ganger så høyt. I lys av dette innebærer det et betydelig ansvar å legge press på folk til å vaksinere seg (gjentatte ganger) med en vaksine vi foreløpig ikke kjenner langtidsvirkningene av.
Allikevel sysler helsemyndighetene med tanken om et koronasertifikat som bare bør anskaffes gjennom vaksinering, og ikke gjennom testing. Anvendt på den måten vil et koronasertifikat rent faktisk være egnet til å segregere befolkningen mellom de som henholdsvis gis og ikke gis tilgang til alminnelige samfunnsgoder, og derigjennom legge press på den enkelte til å vaksinere seg.
«Hvis vi overlater til myndighetene å bestemme fullt ut over kroppen vår – og etablerer personopplysningsbaserte systemer for segregering og kontroll, basert på den enkeltes vilje til å «følge strømmen» – åpner vi dører til en fremtid vi ikke aner konsekvensene av»
Legemiddelverket presiserer imidlertid gjentatte ganger at det ikke er sikkert at det er vaksinen som er årsaken til bivirkningen.
Dette gjøres for eksempel slik: «(…) trenger ikke å bety at det er en årsakssammenheng», slik: «Det er ikke gitt at det er en årsakssammenheng», slik: «(…) ikke nødvendigvis innebærer en årsakssammenheng», og slik: «Hendelsene kan derfor være tilfeldig (…)».
Men er det ikke fagmyndighetene sin plikt å forsikre oss om at disse bivirkningene ikke har noe med vaksinasjonen å gjøre?
Vi advarer mot å utfordre prinsippet om informert og reelt samtykke som grunnlag for medisinering. Dette kan få alvorlige langtidsvirkninger også for selve samfunnet. Hvis vi overlater til myndighetene å bestemme fullt ut over kroppen vår – og etablerer personopplysningsbaserte systemer for segregering og kontroll, basert på den enkeltes vilje til å «følge strømmen» – åpner vi dører til en fremtid vi ikke aner konsekvensene av.
Vi foreslår at media og myndigheter bidrar til en vitenskapelig, juridisk og etisk forsvarlig vaksine- og pandemitilnærming, fri for polarisering og fryktbasert retorikk. Så kan vi leve sammen også etter pandemien, sikre på at vi respekterte og anerkjente hverandres autonomi og frie valg i overensstemmelse med det som hittil har vært allment aksepterte juridiske og etiske prinsipper.
Om kronikken: Kronikken ble først publisert på Trønderdebatt 10. januar 2022.