Av Ingrid Hokstad, lege og stipendiat

TISK – Testing, Isolasjon, Smittesporing og Karantene – har av helsemyndighetene blitt fremhevet som en viktig strategi for å hindre smittespredning. Men hva vet vi egentlig om effekten av tiltaket? Og vet vi at nytten av det er større enn kostnadene og ulempene?

Mediene meldte denne uken at regjeringen vil bruke 5 milliarder på koronatester. Om det er fornuftig eller ei vet ikke jeg; det eneste jeg klarer å tenke på, er at de samme beslutningstagerne innvilget stusselige 100 millioner ekstra (dvs 2 % av dette!) til å redde fastlegeordningen – en ordning vi VET har positive effekter for folkehelsen. Men vi vet vel at TISK er effektivt for å bremse smittespredning? Tja – kanskje det; det er sikkert delelementer i strategien som er virkningsfulle, men da kunne kanskje helsemyndighetene fortelle oss skattebetalere noe om hvor nyttig disse tiltakene er i form av en kost/nytte-vurdering? I henhold til smittevernloven plikter  nemlig myndighetene å sørge for at tiltak «fremstår tjenlig etter en helhetsvurdering». (Befolkningen kan selvfølgelig ikke vite om disse reglene følges dersom det ikke fremlegges slike åpne vurderinger til ettersyn, og direktør i FHI, Camilla Stoltenberg, innrømmer at vi ikke vet effekten av mange av de inngrepene som innføres, og medgir at det er uakseptabelt.)

«Et politisk flertall i Danmark har … nå bedt helseministeren om å redegjøre for nytten av av teststrategien … (som har kostet danskene svimlende 10 milliarder kroner bare i 2021)

Det finnes et sammensurium av studier som ser på effekten av et eller flere av tiltakene som inngår i TISK-strategien. Å skille mellom effekten fra forskjellige tiltak, som gjerne utføres samtidig og uten kontrollgrupper, er mildt sagt utfordrende. Et startpunkt kan jo være å se på erfaringer fra et land som har hatt en lignende strategi som Norge, og hvor demografi og helsevesen er noenlunde sammenlignbart, nemlig Danmark: En dansk studie fant ingen effekt av TISK på smitte og sykehusinnleggelser, og forfatterne foreslår at kanskje den høye andelen falskt negative hurtigtester resulterer i at folk inngår i mer “risikofylt atferd” mens de er smittsomme. Et politisk flertall i Danmark har for øvrig nå bedt helseministeren om å redegjøre for nytten av teststrategien der (som har kostet danskene svimlende 10 milliarder kroner bare i 2021). Nå har de riktignok testet mer enn oss slik jeg forstår det, men det skal bli interessant å se resultatet.

Det står ikke bedre til i Storbritannia: Den anerkjente professoren i samfunnsmedisin Allyson Pollock uttalte nylig at «Mass testing is not based on sound evidence or public health principles [it is] wasteful, harmful, bad for environment and expensive». Hun påpeker videre i et avisinnlegg at screening av friske mennesker med massetesting forutsetter både at man har pålitelige tester (det har vi ikke; se nedenfor), og at testingen har en behandlingsmessig konsekvens. Dette er kjente prinsipper innen medisin, og er grunnen til at du ikke tar MR av kne og rygg årlig, eller at vi aldri har praktisert å teste friske mennesker for luftveismikrober jevnlig (du bærer på mange av dem uten å bli syk). Men en positiv test har da konsekvens i form av at du må isolere deg, tenker du kanskje – da oppfyller den vel en hensikt? Igjen – kanskje det, men en rapport fra britiske helsemyndigheter konkluderte (i likhet med den danske studien nevnt ovenfor) med at man ikke så at “Test&Trace”-strategien de følger der borte hadde hatt noen effekt på smittespredning (det ble imidlertid bemerket at tiltaket hadde medført «unimaginable costs»).

Når det gjelder massetesting av friske mennesker, så er det interessant at ekspertisen på området – representert ved avdelingssjef ved mikrobiologisk avd Haukeland, Elling Ulvestad, har påpekt at «massetesting av elever er relativt ubrukelig«. Han fremhever at kvaliteten på hurtigtester uansett er så dårlig at man ikke kan stole på dem, et utsagn som er i tråd med konklusjonene fra NOKLUS (Stiftelsen “Norsk kvalitetsforbedring av laboratorieundersøkelser”), som etter å ha testet kvaliteten på 11 ulike hurtigtester konkluderte: “De undersøkte hurtigtestene kan ikke brukes til å utelukke infeksjon. En negativ test trenger ikke bety at man ikke er smittet.”.

«Tenk hvor mange medisinske avdelinger som kunne fått en ekstra lege eller sykepleier for de pengene vi nå bruker på hurtigtester?»

Vi har altså brukt enorme pengesummer på denne ordningen; i god tro – det har jeg ingen tvil om. Samtidig står helsevesenet der og venter på sårt tiltrengte ressurser, men der sitter tydeligvis ikke pengene like løst. Tenk hvor mange medisinske avdelinger som kunne fått en ekstra lege eller sykepleier for de pengene vi nå bruker på hurtigtester? Hvis vi nå aksepterer mer smitte (og det bør vi vel i et fullvaksinert samfunn; det sier i alle fall helsemyndighetene), er det ikke da å kaste ressurser ut vinduet å holde på med denne sporingen av hvert eneste smittetilfelle? Økonom og seniorrådgiver i FHI, Ingrid Hjort, er minner oss her på at TISK “er et inngripende tiltak med effekter på økonomi og samfunn”; strategien medfører store konsekvenser, og da må vi i det minste vite at det faktisk har noe for seg i form av å begrense antallet som blir alvorlig syke/dør. Flere leger og kommuner har nå påpekt at det er disse inngrepene fra TISK som gir problemer i å drifte offentlige tjenester  – de skaper ekstra sykefravær (pga karantene), med de samfunnsproblemene det medfører. Hvis TISK ikke har effekt på smittespredning, men reduserer kapasiteten i helsevesenet rundt omkring, kan det virke fullstendig mot sin hensikt.

Jeg sier ikke at TISK ikke virker, jeg bare undrer meg på hva vi egentlig vet om effekten, og hvor lenge vi skal fortsette å bruke astronomiske summer på noe som andre land ikke har funnet sikker effekt av. Selv om TISK i begynnelsen av pandemien kanskje hadde sin hensikt; hvorfor trenger vi det i en befolkning hvor over 90% av voksne er vaksinerte og de eldre er boostet; hva er hensikten? Slik omikron sprer seg nå, virker det rimelig fånyttes.

Personlig ser jeg mest skeptisk til massetesting av friske barn – det går i mot viktige medisinske prinsipper om å kun belaste barn med undersøkelser/tiltak dersom det gagner dem selv, en forutsetning TISK neppe oppfyller hos en gruppe med nærmest null risiko for alvorlig sykdom. Det skaper et unødig sykdomsfokus hos barn/unge – og gudene vet hvordan det vil påvirke deres forbruk av helsetjenester hos i fremtiden, for ikke å snakke om deres forståelse av hva det er å være frisk…

«TISK føyer seg altså inn i rekken av inngrep som pålegges oss uten noen sikker viten om at nytten overstiger kostnader og ulemper»

TISK føyer seg altså inn i rekken av inngrep som pålegges oss uten noen sikker viten om at nytten overstiger kostnader og ulemper. Myndighetene forventer at befolkningen følger de regler som innføres, og det minste vi må kunne forvente tilbake, er at de også forholder seg til de rammene smittevernloven setter – ellers risikerer man å rive man ned den verdifulle tilliten samfunnet vårt er tuftet på.